Publisert i Aktuelt Spania 15. Oktober 2016
Hvordan har du det? Hvordan går det med deg?
”Takk, jeg har det bare bra, det går fint med meg” svarer vi ofte.
Men når det ikke er sant, vi har det ikke bra, da er det lettere å snakke om fysisk smerte enn psykisk smerte..
Vi kan snakke om kroppen vår, og den fysiske smerten, har vondt i ryggen og nakken, vondt i hode, har skadet et ben. Vi kan få oppmerksomhet, vi bli sett og hørt. Vi får høre om hvordan den andre har det også. Ja, vi sliter med kroppen vår.
Er det derimot psykisk smerte, som tristhet, ensomhet, følelsen av å være bra nok eller vonde minner som presser på, da er det ikke så lett å snakke om det.
"Det går bare bra" svarer vi og håper at det blir sant, snart.
Vi har kanskje også fått vite at vi skal ikke tenke på det. Prøve å glemme det, ikke bry seg om det. Blir det borte av det? Ikke alltid, noen ganger så blir det verre, for det er jo så vanskelig å bare glemme det.
Jeg vet at vi alle kan ha det vanskelig psykisk innimellom, det er menneskelig. Livet bringer ikke bare letthet og glede. Jeg vet som psykoterapeut at det kan være svært komplisert for mange å snakke med sine nærmeste om det som en sliter med, også fordi de ikke skal bli bekymret og lei seg, de også.
Noen ganger kan vi føle at vi ikke vil plage andre, de har så mye selv. Vil ikke være en belastning for andre. Orker ikke å snakke med kollegaen heller, vil ikke at det skal vite det om oss.
Så da holder vi det for oss selv.
Vi kan savne noen som er blitt borte, enten det er i død eller i avstand. Mister jobben, vennskap eller samlivsbrudd.
Så når livet tar slik en ny vending og det var ikke den lette svingen, da trenger vi å være ekstra snille og gode med oss selv. Det vil hjelpe å ha noen som vi kan snakke med, det gjør godt å bli hørt og sett. Vi er alle sårbare i slike perioder og trenger derfor å snakke med noen som vi har tillit til, noen vi kan stole på.
Vi trenger bare at noen kan møte oss i det og høre på oss. Vi trenger ikke at de ordner opp i det, løser det eller tar det bort. Ønsket og behovet er ofte å ikke være alene med det. Kanskje litt støtte og noen trøstende ord.
Jeg har opplevd at mennesker som kommer til meg i terapi eller i coaching samtale, opplever at de er alene om ha det slik. De har ikke snakket med noen andre om følelsene sine, men har trodd ingen andre hadde det slik. At de er alene om å føle slik.
Det finnes noen rettesnorer på hvordan være en god venn og hvordan samtidig sette grenser for seg selv:
Oppmerksomhetsreglene av Claude Steiner:
Be om oppmerksomheten du vil ha
Gi oppmerksomheten du vil gi
Ta imot oppmerksomheten du vil ha
Si nei til oppmerksomheten du ikke vil ha
Gi deg selv oppmerksomhet
Ta følelsene dine på alvor og ta vare på deg selv.